Dyp skog og upålitelige vitner
En adelsdame og hennes mann overfalles – men dette er ingen røverfortelling. Snarere setter filmen et spørsmålstegn ved selve historien – de fire vitnesbyrdene om hendelsen stemmer ikke overens.
Det geniale med Rashômon er at den består av tilbakeblikk, men uten at det er enighet om hva man ser tilbake på. Likevel lokkes publikummeren inn i tillit til at historiene vi ser er sanne. Og de er sanne – og usanne – på samme tid. Filmen viste for første gang at upålitelige fortellere kan også fortelle i bilder. Og det er flotte bilder. Lyset, skyggen og heten i den subtropiske skogen, direkte bilder av solen, og vedhoggerens lange og tause reise inn i skogen, inn i en annen virkelighet, var alle nyskapende grep og bilder som vi i dag vender tilbake til igjen og igjen.
Rashômon slo ned som et lynnedslag, regnes som en av de beste filmene som noen gang er laget, og ble raskt en internasjonal sensasjon. Rashômon-effekten ble et uttrykk i det engelske språket, for dét at ulike vitner til en hendelse husker det som skjedde ulikt. Denne filmens betydning for utviklingen av filmestetikk og narrativ teknikk kan knapt overdrives.
Rashômon