Midt under avkoloniseringen og de nasjonale frigjøringskampene på 1960-tallet, utkom en helt spesiell film i Italia.
Som en epilog for italiensk neorealisme vendte Gillo Pontecorvo kameraet mot krig og terror under Algeries selvstendighetskamp mot Frankrike (1954-62). Resultatet ble et krigshistorisk dokument med en helt unik mangel på romantisering. Med en grovkornet dokumentarisk estetikk viser Kampen om Algeriekrig på en skremmende autentisk måte.
Kampen om Algerie er blitt kalt historiens beste politiske film. Men nettopp det at den ikke tar parti, men viser den eskalerende volden på begge sider, gjør den kanskje til historiens beste krigsfilm også. Filmen presterte da også det kunststykket å bli tildelt Gulløven i Venezia samt tre Oscar-nominasjoner i USA, samtidig med bannlysing og kritikerslakt i Frankrike.
Med årene fikk filmen ry på seg for å være rene læreboka i urban geriljakrig, og det for begge stridsparter. Den er hyllet og brukt av både nasjoner og opprørere, geriljagrupper og makthavere. I 2003 viste Pentagon filmen for å vise hvordan man kan vinne krigen mot terror men likevel tape ”the hearts and minds”, med relevans til situasjonen i Irak.
Filmen er skutt i Alger der kampene fant sted bare få år i forveien og er basert på memoarene til Saadi Yacef, en av lederne i Algeries Nasjonale Frigjøringsfront. Yacef spiller også hovedrollen, og er medprodusent.
La Battaglia di Algeri
Italia/Algerie, 1966, 121 minutter