En varm, melankolsk og oscarbelønnet kjærlighetshistorie om en mann, en stemme og spørsmålet om hva et forhold egentlig er.
Theodore Twombly skriver kjærlighetsbrev for folk som ikke klarer å formulere følelsene sine selv. Selv er han nyskilt, ensom og på vei inn i en skilsmisse han ikke helt vil vedstå seg. Så installerer han et nytt operativsystem med kunstig intelligens, og stemmen som svarer ham kaller seg Samantha.
Spike Jonze, kjent for Being John Malkovich og Adaptation, vant Oscar for beste originalmanus for denne filmen, hans første manus skrevet helt på egen hånd. Joaquin Phoenix bærer filmen nesten alene på lerretet, mens Scarlett Johansson gjør noe av sitt beste skuespill uten å vise seg et eneste sekund. Rundt dem har Jonze bygget en nær fremtid som er alt annet enn kald og dystopisk: Los Angeles bader i varme farger (fargen blå er bevisst utelatt fra hele filmen), og teknologien er myk, diskret og nesten usynlig.
Da filmen kom i 2013 var den en fascinerende tankelek. I dag, med AI-assistenter i alles lommer og en pågående debatt om mennesker som innleder forhold til chatboter, føles Her mindre som science fiction og mer som et forvarsel. Men filmen er aldri belærende. Den er oppriktig nysgjerrig på ensomhet, nærhet og kjærlighet i alle sine former, og det er kanskje derfor den treffer enda hardere nå enn da den var ny.