Bullitt er rånerfilmen som har kultstatus uten å noen gang ha vært en kultfilm, men som brøt både sjanger- og fartsgrenser i utviklingen av nye måter å filme bilkjøring på.
Regissør Peter Yates tok en relativt konvensjonell kriminalhistorie, og gjorde den til noe som endret sjangeren actionfilm. Midtpunktet er Steve McQueen, med en nærmest minimalistisk spillestil. Han gjør mer med blikk, pust og fysisk tilstedeværelse enn mange skuespillere gjør med hele monologer. Rollen som Frank Bullitt befester ham som selve ikonet for «cool» – og det iført høyhalset lammeullsgenser.
Filmens mest berømte element er naturligvis biljaktsekvensen gjennom San Franciscos bratte gater, men det er mer å hente her. Yates’ bruk av naturlig lys, dokumentariske miljøopptak og en nesten jazzaktig klipperytme gjør at filmen føles mer 1970‑talls enn 1968. Her skapes realisme gjennom fravær av musikk i kritiske øyeblikk, ansikter som tenker før de handler, byrom som får spille en faktisk rolle. Bullitt peker også fremover i sin vilje til å nyansere, i en type politifilm der helten ikke er ufeilbarlig, men menneskelig.
For en moderne seer er Bullitt både tidskapsel og tidløs. Men vi møtes i vår egen kapsel i sal ni, klokka halv ni.